Tobbe Malm  (Sverige, 1960) MDH Arkitekter

Jernrosene

2019
Jern, hvit betong
Skulptur (diameter): 5,5 m
OKK.01418

Om kunstverket

22. juli 2011 inntraff en terrorhandling på norsk jord som tok 77 menneskeliv. I en spontan reaksjon la tusenvis av mennesker ned roser foran Oslo domkirke. Inspirert av dette rosehavet, initierte Tob...

22. juli 2011 inntraff en terrorhandling på norsk jord som tok 77 menneskeliv. I en spontan reaksjon la tusenvis av mennesker ned roser foran Oslo domkirke. Inspirert av dette rosehavet, initierte Tobbe Malm og Tone Karlsrud et prosjekt der smeder fra hele verden, overlevende, etterlatte og andre berørte av terroren ble invitert til å smi roser. I alt kom det inn 1000 roser fra hele verden, hver rose er unik og prosjektet er et symbol på engasjement og solidaritet. Støttegruppen for 22.juli og arkitekt Helge Lunder deltok i utviklingen av det videre prosjektet, med støtte fra Kirkelig fellesråd og finansiering og rådgivning fra Kulturetaten.

Jernrosene består av 1000 smidde roser montert på jernplater innrammet i en sirkel av lys betong. Betongens overflate er slipt ned slik at en får frem spill i tilslaget, noe som gir en fin kontrast til jernet. Materialene viser til både tradisjon og samtid, og sammen med den plommefargede grusen passer verket godt inn i sitt historiske miljø. Utformingen med en bred betongkant som beskytter rosene, fungerer samtidig som en lun benk en kan sitte på.

Parken rundt Oslo domkirken har fått et løft med oppgradering av plen, skjøtsel av trær og bedre belysning. To historiske byster av prest og forfatter Wilhelm A. Wexels og komponist og organist Ludvig M. Lindemann har blitt flyttet til rekken av trær mot Karl Johan hvor de nå står henvendt mot Domkirken. Det er skapt et eget rom i parken for Jernrosene. Minnesmerket er lett tilgjengelig og åpent, det inviterer folk til å sette seg ned for ettertanke, ta en pause, hvile, å minnes eller skape nye minner.


Kunstprosjekt, 2%-fondet 2019

© Tobbe Malm / BONO © MDH Arkitekter / BONO Fotografi: © Jiri Havran Tekst: Ingrid Skard Skomedal